Gi barna kniv og hammer!

Som far har jeg innsett i større og større grad at jeg selv, og min generasjon foreldre, gjør barna våre en bjørnetjeneste med å beskytte dem mot alt vi oppfatter som fare. Problemet er at det vi selv gjorde som barn, og de redskapene vi selv brukte, i dag oppfattes som for farlige til at vi ønsker at våre barn skal komme i nærheten av slikt.

Jeg fikk min egen kniv da jeg var 6 år gammel. Før det hadde faren min allerede latt meg holde og bruke en kniv under oppsyn. Jeg lærte tidlig hvordan jeg skulle bruke kniv – og hvordan jeg ikke skulle bruke den. Jeg fikk prøve en ordentlig hammer, ikke en av plast, men et tungt beist av en hammer. Jeg lærte å klatre i stiger, trær og bratte skråninger.

Poenget er at faren min lærte meg hvordan jeg skulle gjøre disse tingene. Og sånn var hans foreldregenerasjon. De lærte barna sine helt elementære ting. Jeg husker at jeg tidlig lærte meg med gressklipperen (9-10 år) og at det ble min faste oppgave hjemme. Jeg ble også tvunget til å være med min far på arbeid fra jeg var 12 år gammel, og at jeg måtte lære meg å isolere rør, samt montere både toaletter og varmtvannsberedere.

Nå er det dessverre slik at jeg er noe upraktisk anlagt, men det jeg lærte som barn anser jeg som ekstremt viktig. Dessverre må jeg innrømme at jeg selv ikke er like flink til å lære mine egne barn det samme. Det har på en måte utviklet seg en holdning om at barn ikke skal «jobbe» eller utsettes for «fare» i dagens samfunn, og den holdningen har nok ubevisst også truffet meg.

Det viser seg at svært mange barn i dag ikke vet hvordan de skal bruke en kniv, eller en hammer – fordi de aldri har prøvd det eller lært seg det. Det er utrolig synd. Det viser seg også at mange ungdommer i dag ikke en gang kan steke kjøttdeig selv – fordi de aldri har prøvd det eller lært seg det.

Vi skjermer barna våre så mye at de ikke behersker de mest elementære tingene før voksenlivet tar dem. Det er vår skyld, vi som er foreldre i dag. Vi må i mye større grad tørre å lære barna våre om grunnleggende håndverk og andre ting man av en eller annen grunn anser som for farlig til at barn burde oppleve det.

La barna prøve å sleike på et 9 volts batteri, la de prøve å bygge sin egen trehytte, la de prøve å lage et bål selv og la de lage sine egne grillspyd. Så lenge vi voksne er flinke å lære barna våre hvordan de skal gjøre dette, så er egentlig faren minimal.

I vinter lærte jeg min egen datter på 8 år (nå 9) hvordan man starter snøfreseren. Den er fortsatt for stor til at hun kan håndtere den, men under oppsyn har jeg latt henne prøve den. Det viste seg imidlertid at ingen hadde vist henne hvordan man starter en snøfreser eller en gressklipper en gang. Dette var ting jeg selv lærte av min far da jeg gikk i 1. klasse på barneskolen.

Barna synes slikt er spennende – og vi som foreldre burde inkludere barna våre mye mer i slike dagligdagse ting. Kona mi er utrolig flink til å inkludere barna i alt hun gjør, nå senest da vi ryddet i hagen og gjorde oss klar for en vekslende nordnorsk sommer. Det er hun som har lært barna å vaske gulv og lister, det er hun som har lært dem å rake hagen og klippe rosebusker. Og barna synes det er utrolig gøy å lære nye ting – spesielt når du må bruke spennende redskaper!

Skolene våre burde også i mye større grad blitt mindre teoretisk og mye mer praktisk. Jeg tror fag som sløyd og heimkunnskap var svært viktig for å forme meg selv, og for å gjøre meg klar til voksenlivet. En mer praktisk skole ville nok også fått enkelte elever som i dag ikke passer helt inn i den teoretiske skolen – til å skinne! Det er noe jeg oppriktig tror på.

La barna slå tommelen sin når de bruker hammeren. Det er i alle fall sånn jeg lærte hvordan jeg skulle slå. En blå tommel er ikke farlig. Vi som er foreldre i dag må ta oss kraftig i nakken – og i større grad ta på oss opplærer-rollen for våre egne barn. Vi må slutte å lete etter farer, og heller ha fokus på å lære barn å håndtere situasjoner som i ulik grad involverer risiko.

Den eneste måten å være sikker på å unngå å sage av seg en tommel – er å aldri bruke en sag. Men det er ikke en god løsning. Den eneste måten å forhindre at barn faller i vannet – er å lage store nok barrierer mellom land og vann slik at barna er fysisk forhindret i å falle i vannet. Det er heller ingen god løsning.

Jeg skal skjerpe meg – og involvere barna mine mye mer i praktiske ting. Og til dere som er enige med meg, men kanskje mangler idéer på hva dere kan gjøre, så anbefaler jeg Gever Tullys bok «50 farlige ting du bør la barna dine gjøre». Jeg kan garantere dere at både voksne og barn kommer til å like den boka!

Advertisements

Kvinnedagen, fra en manns perspektiv.

8. mars 2019 er en spesiell kvinnedag. På ett år har nemlig en av de viktigste likestillingskampene nok en gang blitt utfordret; kvinnens rett til å bestemme over egen kropp.

smiling woman
Photo by rawpixel.com on Pexels.com

I dag skal vi vel også høre de klassiske meningene som “likestilling har gått for langt”, og “kvinnene i Norge må slutte å klage, det er mye verre andre steder”. Vel, til det har jeg følgende å si;

Likestilling og rettferdighet kan aldri gå for langt. Det er umulig. De tilfellene der man kan være i nærheten av å hevde noe sånt, er når likestillingens mål er preget av utfall og ikke mulighet. Med det mener jeg at man må jobbe for like muligheter, ikke likt resultat.

Nok om det. Kvinner i Norge har definitivt fortsatt mye å rope for. For likestillingen her i landet har ikke “gått for langt”. Når man i det herrens år 2019 opplever at den aller viktigste kvinnekampen, kontroll over egen reproduksjon, igjen blir utfordret – ja da er det på tide å brette opp ermene!

Slik jeg ser det er nettopp denne kampen som symboliserer kvinnekamp for meg. Det gjelder like mye i Norge som i Somalia, eller hvor som helst. Hvis kvinner får kontroll over egen reproduksjon vil svært mange flere kvinner få seg utdanning, jobb og et fritt liv.

KrF, det mest konservative partiet i Norge når det kommer til likestilling, har nå gått inn i regjering. Vi vet at de vil mye mer enn det de har fått til. Deres regjeringspartnere har så langt bremset de mest kvinnefiendtlige forslagene fra Ropstad og co, men jeg er redd for hva de er villig til å forhandle om – bare for å få støtte for billig bensin, sprit og ytterligere skatteletter for de aller rikeste. Blir det neste kvinnens underliv?

Og la det ikke være noen tvil om hva de mest konservative Krf’erne er ute etter; en komplett radering av abortloven. De kan prøve å snakke det bort så mye de vil, men det er et faktum de ikke kommer unna. Ropstad og Bollestad er noe helt annet enn Hareide. Og det er der vi er nå.

Kvinnedagen har absolutt ikke utspilt sin rolle, den er mer relevant enn på lenge. Kvinner må dessverre kjempe litt hardere enn oss menn fortsatt. Det gjelder arbeid, lønn og ikke minst lederverv.

Så gratulerer med dagen, alle kvinner! Dere har oppnådd mye, men det er fortsatt mye å kjempe for!

Ut og stjele kebab.

Jeg nærmer meg 40 år. Livet har ikke alltid vært en dans på roser, og jeg har definitivt ikke alltid tatt de beste valgene. Denne historien er et eksempel på ting jeg ikke er direkte stolt av. Men sånn er vi mennesker. “Feilvare” som en kjent professor likte å kalle oss, uten at vi nødvendigvis skal skamme oss over akkurat det.

Vi må til Storskogåsen Studenthjem i begynnelsen av 2000-tallet. Unge Ludvigsen hadde blitt student før avtjent førstegangstjeneste, og livet som akademiker lokket en ambisiøs rørlegger-sønn fra Sørreisa. Jeg omfavnet alt studentlivet bydde på. Engasjerte meg i studentavisa, var ofte på byen og elsket å henge på Universitetsbiblioteket.

Sannheten er at jeg for det meste bare “hang”. Den faglige innsatsen kunne definitivt vært bedre, men den sosiale innsatsen stod til terningkast 6! Her var det full rulle hver dag, hver kveld og hver helg. Bortsett fra da jeg måtte hjem en sjelden gang for å ta ekstravakter på det lokale postkontoret. Litt ekstra penger var ikke å forakte.

Jeg hadde jobbet mye sommeren etter videregående, og i alle ledige helger jeg ellers kunne oppdrive. Bankkontoen var et eneste stort smilefjes den dagen jeg installerte meg i Storskogen i byen, så jeg bestemte at det å ta opp studielån var høyst unødvendig.

Det å bo på studenthjem er utdannelse i seg selv. Jeg delte dublett med ei fryktelig sjenert jente som sjeldent klaget over mine manglende egenskaper som renholder. Kjøkkenet ble delt med seks andre høyst forskjellige individer. Det var et trivelig kollektiv. Og ingen klaget da jeg hadde 3-4 kompiser fra Senja og Sørreisa på overnattingsbesøk – på mine 14 kvadrat.

De første ukene gikk fryktelig fint. Jeg fikk mange nye venner, og mange morsomme oppdrag for studentavisa. Jeg ble god venn med en “fotograf” i avisa som oppfattet seg selv som en såkalt “gravende fotograf”. Jeg glemmer aldri den dagen da jeg og fotografen snek oss inn i en russetråler for å avdekke de dårlige arbeidsforholdene til mannskapet.

Noen minutter senere kunne befolkningen i Tromsø se en ung gravende journalist fra Furøya, og en ung gravende fotograf fra Sør-Troms, i fullt firsprang gjennom storgata i Tromsø – med fem alvorlig sinte russere etter seg. Etter all for lang tid gav russerne opp, og vi slapp unna. Artikkelen ble det ikke noe av.

Jeg skal ikke legge skjul på at min nye livsstil kostet. Ikke bare rent helsemessig, men også økonomisk. For å opprettholde det jeg anså som en normal sosial studenttilværelse, måtte jeg ty til nye metoder når det kom til mat.

Løsningen ble spagetti og ketchup. Billig og mettende. Likevel må jeg understreke at to måneder med en diett bestående av stort sett bare spagetti, ketchup og øl – gjør noe med en kropp. Under en diskusjon med en like blakk kompis var konklusjonen enkel; vi manglet kjøtt og vitamin B!

Og nå kommer vi til skammens kapittel. Vi kunne ikke redusere utgiftene på øl. Det var vi skjønt enige om. Vi måtte finne kreative løsninger når det kom til å redusere mat-utgiftene – ytterligere – og samtidig få i oss mer B-vitamin.

Løsningen kom til meg rundt klokken 02.30 i Storgata i Tromsø, en eller annen natt til søndag. Jeg observerte nemlig et salig kaos rundt kebabvogna som stod strategisk plassert rett nedenfor BurgerKing.

Det slo meg at ingen hadde kontroll på hvem som hadde bestilt hva. Instinktivt strakk jeg bare ut hånda og tok en kebab da den flotte mannen i vogna ropte “medium kebab!”. Til min store overraskelse reagerte ingen.

Dette resulterte dessverre i at jeg hver eneste helg hentet meg “gratis” kebab i Storgata. Jeg hadde funnet et smutthull i systemet, og jeg unnskyldte kebab-kriminaliteten med nødverge-paragrafen. Jeg måtte jo få i meg kjøtt for å overleve. Man blir slapp uten vitamin B!

I dag er jeg ikke stolt av mine vurderingsevner mitt første halve år som student. Heldigvis måtte jeg inn til førstegangstjeneste kun to måneder etter at jeg hadde startet min kriminelle løpebane. Forsvaret fikk skikk på meg, og da jeg kom tilbake til studenttilværelsen var jeg et helt nytt menneske – med studielån – og deltidsjobb!

Ps! Jeg har undersøkt med de rette myndigheter, og dette er definitivt å betrakte som en foreldet sak rent juridisk. Den dårlige samvittigheten er det dessverre ikke noe å gjøre med.

Velstand eller apati i Senja 2020?

Nå er det, slik mange har fått med seg, sånn at jeg ikke stiller til valg i Senja Kommune. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke bryr meg om framtiden til Senja 2020, tvert om!

35143758_10155355292532187_61391158722428928_n

Jeg vil, når året 2019 er over, ikke ha et eneste politisk verv. Det er det personlige årsaker til, som jeg ikke skal kjede dere med.

Likevel er det flere ting jeg skulle ønske var annerledes i opptakten til en ny og spennende kommune. Diskusjon og forskjellige synspunkter er for eksempel noe jeg ønsker meg. Det eneste jeg har registrert er Herman Uteng som markerte en dissens i et av delprosjektene, nærdemokrati.

Folkebladet har låst seg til en utelukkende positiv holdning til absolutt alt som skjer i byggingen av den nye kommunen. Om det er heisaturer til prosjektledelsen, eller om det er reelle politiske valg som tas i delprosjektene eller fellesnemda; resultatet er det samme. Alt er bare velstand.

Hvorfor kommer det ingen kritiske spørsmål til partiene? Som leder i Senja Arbeiderparti har jeg ikke en eneste gang opplevd å få et krevende spørsmål fra våre lokaljournalister når det kommer til kommunesammenslåingen. Spørsmålene er heller ledende i en positiv retning, som om det er positiviteten vi skal dyrke – for positivitetens skyld.

Jeg har vært tilskuer til flere møter i fellesnemda i Senja Kommune. Konklusjonen er at politikerne i alle parti som er representert der, må ta et mye større ansvar for å ta de store prinsipielle diskusjonene. Til nå har det vært for tamt. Er det virkelig sånn at absolutt alle politikerne i fellesnemda er enige i absolutt alt?

En rutinert lokalpolitiker sa en gang til meg at han anbefalte meg å holde kjeft om jeg ikke hadde noe positivt å si. Det er jeg grunnleggende uenig i. Som folkevalgt mener jeg du også har en plikt å ta opp de vanskelige sakene – uansett om de er positive eller negative. Man skal selvsagt ikke dyrke negativiteten – men man må av og til ta stilling til saker som ikke nødvendigvis «roper hurra». Noe annet er feighet, slik jeg ser det.

Personlig ser jeg lyst på framtiden til den nye kommunen, men jeg ser samtidig litt mørkt på prosessene vi nå er inne i. Jeg håper det er deilige og kraftige diskusjoner innad i prosjektorganisasjonen. Det er egentlig bare et sunnhetstegn. Vi må diskutere de vanskelige sakene nå, vi må tørre å være uenige nå – for å slippe tidenes verste nachspiel etter 1. januar 2020.

Så min oppfordring er klar. Til alle i prosjektledelsen, i delprosjektene, i fellesnemda og i Folkebladet; vær den som tørr å ta opp vanskelige saker. Ta gjerne dissens. Marker gjerne uenighet. Vi skal ikke være enig om alt, det er tross alt det som kjennetegner et demokrati.

Slik situasjonen er akkurat nå er jeg usikker på om alt bare er velstand, eller om vi lider av kollektiv apati.

Bøssebærerne som aldri kom.

I tiden etter tv-aksjonen kommer det alltid en serie artikler og ytringer om alle de som ikke fikk besøk av tv-aksjonens bøssebærere. Troms er intet unntak. Ikke kom de til deler av Storfjord, Finnfjordbotn, Harstad og Tromsø.

“Jeg har ikke sett snurten av en eneste bøssebærer”, er en av mange ytringer på facebook. “Ikke her heller!”, kommenteres det i samme kommentarfelt.

Opp igjennom årene har jeg latt meg fascinere av disse artiklene. Enkeltmennesker, eller grupper fra forskjellige områder stiller seg opp foran kamera i lokale media for å uttrykke sin misnøye med manglende besøk av tv-aksjonen.

Tastaturene får også kjørt seg da misnøyen over at tv-aksjonen ikke var å se i bygda skal uttrykkes. Sosiale medier koker over i avmakt og avsky over at ikke akkurat de, på akkurat den plassen, fikk besøk av en eneste bøssebærer. Ikke én!

Men hvem er egentlig “de” som ikke kommer? Er det NRK? Eller er det som i år Kirkens Bymisjon? Hva er det egentlig som gjør at “de” ikke så verdien av å besøke absolutt alle i dette langstrakte landet?

Problemet med å skyte på organisasjonene, eller de lokale aksjonskomiteéne, er at man skyter i fullstendig feil retning. For det er ikke “de” som er skyld i at “du” ikke fikk besøk. Så hvem er egentlig disse menneskene som ikke kom på døra di i år?

Bøssebærerne er “vi”. Det vil si at uten et frivillig engasjement hadde det ikke vært mulig å arrangere dør til dør innsamling under tv-aksjonen. Hver kommune har sin oppnevnte aksjonskomité, men det er ikke meningen at aksjonskomiteén selv skal dekke alle rodene. De skal organisere innsamlingen lokalt.

Tv-aksjonen er avhengig av at frivillige melder seg til dyst som bøssebærere. Uten engasjement lokalt uteblir også bøssebæreren på din dør. Vi må slutte å snakke om at “de” ikke kom, når det i realiteten er “vi” som ikke kom på døra.

Jeg har selv gått som bøssebærer for tv-aksjonen i mange år. Det er høstens fineste søndagstur. Jovisst finnes det noen som ikke setter pris på besøk, men de tilhører et solid mindretall. Ved å sette av en time eller to hver eneste høst – bidrar man til fellesskapet.

Som bøssebærer har jeg blitt invitert inn på vaffler, kakao og skitprat. Jeg har fått klemmer, klapp og hurra. Ved å bidra til felleskapet og en god sak vil du også oppleve å få noe tilbake. Jeg har fått mye mer i retur av å være bøssebærer enn hva jeg har gitt.

Og det er det som er essensen. Det er godt å bidra med det man kan bidra med. Ikke alle kan gå denne turen, men mange kan allikevel gi. Om det er kontanter, vipps eller litt skryt til den som er ute og går – spiller ingen rolle. Alt betyr noe!

Så i stedet for å klage på de som ikke kom, så håper jeg flere velger å melde seg som frivillig til neste år. Om du er en av de som er misfornøyd med at ingen kom på din dør, kan ikke du selv bare gå akkurat den roden til neste år? Da blir du ikke en av “de”, men en del av felleskapet. Og så kan du si at du fikk besøk av deg selv.

God tur!

Hva skjer egentlig i “uniten”?

Det amerikanske senatets justiskomité har vært i vinden de siste ukene, på grunn av nominasjonen av Brett Kavanaugh til høyesterett.

white house
Photo by Aaron Kittredge on Pexels.com

Jeg har selv latt meg fascinere av høringene, og har nok brukt litt for mange timer på å se på dette spetakkelet. Årsaken til fascinasjonen er er nok sammensatt, men jeg tror man må se det i helhet med alt som skjer i amerikansk politikk for tiden.

Trump er ikke akkurat en samlende president. Det prøver han nok ikke på heller. Men han har dratt hele det amerikanske samfunnet med seg, og den splittelsen vi i dag ser i senatets justiskomité er et godt symbol på akkurat det.

Så hva er egentlig problemet? Jo, Trump har nominert en svært konservativ herremann som heter Brett Kavanaugh til ny høyesterettsdommer. At dette skaper diskusjoner i senatets justiskomité er egentlig ingen bombe. Men det dramaet som har spilt seg ut under høringene er definitivt sjelden vare.

Demokrater mot republikanere. I alt. Også her. Republikanerne vil gjerne ha Kavanaugh inn som ny høyesterettsdommer, og det så fort som mulig. Men demokratene mener dette vil være en tragedie for USA. Flere demokrater hevder at Kavanughs holdninger om kvinners rettigheter og abort (blant annet) – er alt for konservative.

Kavanaugh på sin side har kjempet mot disse anklagene, og har blant annet levert en rekke dokumenter der kvinner har signert på at de støtter han. Kvinner som han kjenner fra skoletida, jobb eller fritid. Side etter side med betryggelser på at denne Brett er en flott fyr og at kvinner som kjenner han, liker han.

Så smalt det. Plutselig stod det frem en kvinne som hevdet at hun var utsatt for seksuell trakassering av Kavanugh. Da han var 17 år. Sammen med en kompis skal han ha forulempet Christine Blasey Ford på en fest.

Blasey Ford ble innkalt til høringen, og kunne gråtkvalt fortelle om denne situasjonen foran hele justiskomitéen. Demokratene støttet Blasey Ford, og stilte snille spørsmål. Republikanerne var mer skeptisk, og stilte spørsmål som var mer kritiske til hennes forklaring.

Så kom Brett Kavanaugh inn for å holde sin appell. Det var sterke saker. Han vekslet mellom emosjonelle historier om sin oppvekst og sitt liv, og ble straks mer aggressiv da han kom inn på beskyldningene fra Blasey Ford. Han gikk til og med så langt at han kalte det hele for en konspirasjon der venstreradikale krefter og det demokratiske parti hadde bestemt seg for å utføre et karakterdrap mot han.

Etter at disse to hadde forklart seg mente fortsatt alle det samme som før de hadde hørt deres forklaringer. Republikanerne støttet Kavanaugh, og demokratene støttet Blasey Ford.

I skrivende stund skal senatet stemme over nominasjonen, og etter alle solemerker vil Brett Kavanaugh bli ny høyesterettsdommer i kveld. Det betyr at splittelsen i USA vedvarer, og om mulig øker. Jeg tror personlig ikke at Trump er presidenten som vil opptre samlende i en slik situasjon. Han vil nok bare kaste mer bensin på bålet.

Så hva sitter jeg igjen med etter alle disse timene med høringer? Jo, det skal jeg si dere; jeg sitter igjen med mye sympati for alle enkeltmenneskene som har blitt dratt inn i denne splittelsen. Jeg har sympati for Brett Kavanugh og hans familie. Jeg unnskylder ikke at han eventuelt kan ha gjort noe galt som 17-åring, men jeg kan heller ikke utelukke at det hele ikke har skjedd.

Jeg har også sympati for Blasey Ford, som åpenbart ikke har det bra. Hun har fått mange sterke reaksjoner etter at hun valgte å stå frem med sin historie. Det har nok ikke vært enkelt.

Problemet jeg ser er at det har gått politikk i absolutt alt. Folks personlighet, motiver og liv blir stemplet automatisk ut i fra hvilken politisk side man tror vedkommende hører til. For alt vi vet kan Blasey Ford ha stemt republikansk i flere valg, og Brett Kavanaugh kan ha stemt demokratisk. Det vet vi ingenting om, vi bare antar, og så stempler vi hele personligheten deres ut i fra hvilket ideologisk ståsted vi tror de har.

Denne måten å tenke på er farlig. Det betyr at man ikke lytter med hele øret til “motparten”. Man tar det som en selvfølge at alt de sier bare er tull. Da forhåndsdømmer man, eller så frikjenner man vedkommende basert på feil motiver.

Personlig må jeg si at Kavanaugh virket troverdig da han sa at han aldri hadde gjort noe slikt som han var beskyldt for. Og Blasey Ford har ingenting å vinne på å stå frem som varsler i denne saken. Det skaper bare problemer for henne.

Med andre ord er jeg forvirret. Og jeg må si at jeg fortsatt vet for lite om Kavanaugh som dommer da han stort sett bare ble utsatt for spørsmål av en politisk karakter.

Jeg tar nok ikke for hardt i om jeg sier at de har litt problemer der borte i “Uniten”. Jeg håper det ordner seg snart, for en slik splittelse kan ikke landet leve med over lang tid. Så blir spørsmålet videre om de har politikere som kan opptre samlende etter alt det som har skjedd. Det må i så fall være en politiker i samme klasse som selveste Abraham Lincoln. Mon tro om den personen finnes der ute et sted?