Ut og stjele kebab.

Jeg nærmer meg 40 år. Livet har ikke alltid vært en dans på roser, og jeg har definitivt ikke alltid tatt de beste valgene. Denne historien er et eksempel på ting jeg ikke er direkte stolt av. Men sånn er vi mennesker. “Feilvare” som en kjent professor likte å kalle oss, uten at vi nødvendigvis skal skamme oss over akkurat det.

Vi må til Storskogåsen Studenthjem i begynnelsen av 2000-tallet. Unge Ludvigsen hadde blitt student før avtjent førstegangstjeneste, og livet som akademiker lokket en ambisiøs rørlegger-sønn fra Sørreisa. Jeg omfavnet alt studentlivet bydde på. Engasjerte meg i studentavisa, var ofte på byen og elsket å henge på Universitetsbiblioteket.

Sannheten er at jeg for det meste bare “hang”. Den faglige innsatsen kunne definitivt vært bedre, men den sosiale innsatsen stod til terningkast 6! Her var det full rulle hver dag, hver kveld og hver helg. Bortsett fra da jeg måtte hjem en sjelden gang for å ta ekstravakter på det lokale postkontoret. Litt ekstra penger var ikke å forakte.

Jeg hadde jobbet mye sommeren etter videregående, og i alle ledige helger jeg ellers kunne oppdrive. Bankkontoen var et eneste stort smilefjes den dagen jeg installerte meg i Storskogen i byen, så jeg bestemte at det å ta opp studielån var høyst unødvendig.

Det å bo på studenthjem er utdannelse i seg selv. Jeg delte dublett med ei fryktelig sjenert jente som sjeldent klaget over mine manglende egenskaper som renholder. Kjøkkenet ble delt med seks andre høyst forskjellige individer. Det var et trivelig kollektiv. Og ingen klaget da jeg hadde 3-4 kompiser fra Senja og Sørreisa på overnattingsbesøk – på mine 14 kvadrat.

De første ukene gikk fryktelig fint. Jeg fikk mange nye venner, og mange morsomme oppdrag for studentavisa. Jeg ble god venn med en “fotograf” i avisa som oppfattet seg selv som en såkalt “gravende fotograf”. Jeg glemmer aldri den dagen da jeg og fotografen snek oss inn i en russetråler for å avdekke de dårlige arbeidsforholdene til mannskapet.

Noen minutter senere kunne befolkningen i Tromsø se en ung gravende journalist fra Furøya, og en ung gravende fotograf fra Sør-Troms, i fullt firsprang gjennom storgata i Tromsø – med fem alvorlig sinte russere etter seg. Etter all for lang tid gav russerne opp, og vi slapp unna. Artikkelen ble det ikke noe av.

Jeg skal ikke legge skjul på at min nye livsstil kostet. Ikke bare rent helsemessig, men også økonomisk. For å opprettholde det jeg anså som en normal sosial studenttilværelse, måtte jeg ty til nye metoder når det kom til mat.

Løsningen ble spagetti og ketchup. Billig og mettende. Likevel må jeg understreke at to måneder med en diett bestående av stort sett bare spagetti, ketchup og øl – gjør noe med en kropp. Under en diskusjon med en like blakk kompis var konklusjonen enkel; vi manglet kjøtt og vitamin B!

Og nå kommer vi til skammens kapittel. Vi kunne ikke redusere utgiftene på øl. Det var vi skjønt enige om. Vi måtte finne kreative løsninger når det kom til å redusere mat-utgiftene – ytterligere – og samtidig få i oss mer B-vitamin.

Løsningen kom til meg rundt klokken 02.30 i Storgata i Tromsø, en eller annen natt til søndag. Jeg observerte nemlig et salig kaos rundt kebabvogna som stod strategisk plassert rett nedenfor BurgerKing.

Det slo meg at ingen hadde kontroll på hvem som hadde bestilt hva. Instinktivt strakk jeg bare ut hånda og tok en kebab da den flotte mannen i vogna ropte “medium kebab!”. Til min store overraskelse reagerte ingen.

Dette resulterte dessverre i at jeg hver eneste helg hentet meg “gratis” kebab i Storgata. Jeg hadde funnet et smutthull i systemet, og jeg unnskyldte kebab-kriminaliteten med nødverge-paragrafen. Jeg måtte jo få i meg kjøtt for å overleve. Man blir slapp uten vitamin B!

I dag er jeg ikke stolt av mine vurderingsevner mitt første halve år som student. Heldigvis måtte jeg inn til førstegangstjeneste kun to måneder etter at jeg hadde startet min kriminelle løpebane. Forsvaret fikk skikk på meg, og da jeg kom tilbake til studenttilværelsen var jeg et helt nytt menneske – med studielån – og deltidsjobb!

Ps! Jeg har undersøkt med de rette myndigheter, og dette er definitivt å betrakte som en foreldet sak rent juridisk. Den dårlige samvittigheten er det dessverre ikke noe å gjøre med.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s