Jeg vil ha barna mine tilbake!

Som lokalpolitiker i snart fire år i kommunestyret i Lenvik, er det få saker som har gitt meg større moralske utfordringer enn barnevernssaker. Ofte har jeg blitt kontaktet av foreldre som på en eller annen måte har ønsket politisk hjelp for å få ryddet opp i en sak der de helt (eller delvis) risikerer å miste sine barn.

Jeg fikk veldig tidlig i min periode som lokalpolitiker erfaring med en slik sak. Som kommunestyrerepresentant ble jeg meldt inn i en facebook-gruppe der en helt konkret sak sto på agendaen. Det gjaldt en familie der foreldre og barn hadde blitt separert. Barnevernet hadde fattet sine vedtak, og barna var nå i et nytt hjem -med nye foreldre.

Som folkevalgt setter dette deg i en utfordrende situasjon. En situasjon som på mange måter ikke er politisk. Dette er dypt personlig, og de fagpersonene som er involvert i slike prosesser har en helt annen kompetanse enn meg til å vite hva som er rett og galt.

Selvfølgelig har Barnevernet gjort feil. Alle gjør feil. Problemet er at når Barnevernet gjør feil så er konsekvensene enorme. I mange tilfeller drister jeg meg til å si at de alvorligste feilene er der Barnevernet ikke gjør noen ting. Vi har alle lest historier om situasjoner der Barnevernet har avsluttet saker uten å foreta seg noe -med dypt tragiske utfall.

Så har vi disse sakene der det faktisk blir satt inn tiltak. Som oftest nøyer Barnevernet seg med tilrettelegging og hjelp til familier som på en eller annen måte sliter. Men de sakene der barna blir adskilt fra foreldrene sine skaper selvsagt reaksjoner. Fra foreldre, fra venner av familien og andre. Dette rører noe i oss alle. Klumpen i halsen kommer automatisk i slike tilfeller.

I Barneverntjenesten i Tromsø ble ansatte for et par år siden, hengt ut i en åpen gruppe på facebook. Bilder av ansatte, bostedsadresse og annen personlig informasjon ble lagt ut på denne gruppen. Mange skrev sinte og hatefulle kommentarer mot Barnevernet – og det hele endte selvsagt med at mange av de ansatte ble veldig redde.

Det å sette de ansatte i tjenesten i en slik offentlig gapestokk er farlig og direkte urettferdig. Som saksbehandler kan de ikke forsvare seg selv eller forklare hva som ligger bak utfallet i en spesifikk sak. De er bundet av taushetsplikten.

Jeg har forståelse for at foreldre som befinner seg i en slik situasjon er fortvilte og desperate. Og det er nok helt sikkert derfor de blant annet velger å kontakte flere lokalpolitikere. Alt må prøves for å få barna sine tilbake. Jeg skjønner det.

Men jeg har avvist alle som har kontaktet meg de siste fire årene, og det er ikke få! Som folkevalgt er det feil av meg å gå inn i enkeltsaker. Jeg vet at en sak som oftest har to sider, og jeg har valgt å stole på fagfolkene som jobber i barnevernet. Jeg må det. 

Og det var nettopp den aller første saken jeg ble blandet inn i som har formet min tilnærming til denne typen saker. Jeg hadde nemlig en viss kjennskap til familien det gjaldt. Ikke bare via rykter og bygdedyret – men også gjennom personlige erfaringer.

Jeg observerte at mange, uten at de på noen som helst måte hadde kjennskap til saken, støttet foreldrene og kastet seg på kritikken av Barnevernet. Det ble brukt harde ord og mange ytret at de var «rystet over Barnevernets brutale tilnærming» i saken.

Og der satt jeg og visste. Jeg visste at ting ikke var helt som det skulle være i den familien. Jeg hadde både sett og hørt. Jeg var smertelig klar over at det fantes to sider av denne saken – men den eneste siden som ble diskutert var foreldrenes side. 

Av den grunn har jeg aldri involvert meg direkte i en barnevernssak som politiker. Jeg vet at det som oftest er en grunn til at ting blir som det blir. Jeg vet at Barnevernet som tjeneste har utfordringer – men det er kun på systemnivå jeg som politker kan påvirke – aldri på enkeltsaks-nivå.

For meg er det ikke foreldrene eller de ansatte i Barnevernet jeg setter først. Jeg setter alltid barna først. Deres stemme drukner ofte i disse sakene. I støyen. Men det er de vi burde høre aller mest på. Vi må ha tillit til at det ligger grundige vurderinger i bunn for enhver sak som havner i Barneverntjenestens arkiver. 

Det er av de grunner jeg nå har beskrevet at jeg har avvist alle dere som har kontaktet meg med denne typen saker. Jeg forstår deres fortvilelse, og jeg håper dere forstår hvor jeg står. At dere skjønner bakgrunnen for at jeg har inntatt det standpunktet jeg har.

Jeg mener imidlertid at vi trenger en barnevern-reform. Regjeringen er nå i gang med et arbeid som skal forbedre tjenesten. Det er ingen tvil om at dette trengs. Men det er først og fremst på bakgrunn av alle de barna som ikke får den hjelpen de trenger. Fremdeles er det alt for mange barn som lever under uverdige forhold i Norge. 

Vi trenger en god barneverntjeneste der ingen barn blir forbigått, der ansatte har ressurser nok til å ta gode avgjørelser og der de ansatte har rom nok til å jobbe forebyggende for de familiene som trenger hjelp. 

Vi trenger imidlertid ikke mer av ensidige offentlige hatkampanjer mot ansatte i Barnevernet. Tenk deg om før du neste gang kritiserer avgjørelser i enkeltsaker. Husk at en sak som regel har to sider. Og husk at de ansatte i tjenesten ikke kan forsvare seg på bakgrunn av taushetsplikten.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s