Jeg vil ha barna mine tilbake!

Som lokalpolitiker i snart fire år i kommunestyret i Lenvik, er det få saker som har gitt meg større moralske utfordringer enn barnevernssaker. Ofte har jeg blitt kontaktet av foreldre som på en eller annen måte har ønsket politisk hjelp for å få ryddet opp i en sak der de helt (eller delvis) risikerer å miste sine barn.

Jeg fikk veldig tidlig i min periode som lokalpolitiker erfaring med en slik sak. Som kommunestyrerepresentant ble jeg meldt inn i en facebook-gruppe der en helt konkret sak sto på agendaen. Det gjaldt en familie der foreldre og barn hadde blitt separert. Barnevernet hadde fattet sine vedtak, og barna var nå i et nytt hjem -med nye foreldre.

Som folkevalgt setter dette deg i en utfordrende situasjon. En situasjon som på mange måter ikke er politisk. Dette er dypt personlig, og de fagpersonene som er involvert i slike prosesser har en helt annen kompetanse enn meg til å vite hva som er rett og galt.

Selvfølgelig har Barnevernet gjort feil. Alle gjør feil. Problemet er at når Barnevernet gjør feil så er konsekvensene enorme. I mange tilfeller drister jeg meg til å si at de alvorligste feilene er der Barnevernet ikke gjør noen ting. Vi har alle lest historier om situasjoner der Barnevernet har avsluttet saker uten å foreta seg noe -med dypt tragiske utfall.

Så har vi disse sakene der det faktisk blir satt inn tiltak. Som oftest nøyer Barnevernet seg med tilrettelegging og hjelp til familier som på en eller annen måte sliter. Men de sakene der barna blir adskilt fra foreldrene sine skaper selvsagt reaksjoner. Fra foreldre, fra venner av familien og andre. Dette rører noe i oss alle. Klumpen i halsen kommer automatisk i slike tilfeller.

I Barneverntjenesten i Tromsø ble ansatte for et par år siden, hengt ut i en åpen gruppe på facebook. Bilder av ansatte, bostedsadresse og annen personlig informasjon ble lagt ut på denne gruppen. Mange skrev sinte og hatefulle kommentarer mot Barnevernet – og det hele endte selvsagt med at mange av de ansatte ble veldig redde.

Det å sette de ansatte i tjenesten i en slik offentlig gapestokk er farlig og direkte urettferdig. Som saksbehandler kan de ikke forsvare seg selv eller forklare hva som ligger bak utfallet i en spesifikk sak. De er bundet av taushetsplikten.

Jeg har forståelse for at foreldre som befinner seg i en slik situasjon er fortvilte og desperate. Og det er nok helt sikkert derfor de blant annet velger å kontakte flere lokalpolitikere. Alt må prøves for å få barna sine tilbake. Jeg skjønner det.

Men jeg har avvist alle som har kontaktet meg de siste fire årene, og det er ikke få! Som folkevalgt er det feil av meg å gå inn i enkeltsaker. Jeg vet at en sak som oftest har to sider, og jeg har valgt å stole på fagfolkene som jobber i barnevernet. Jeg må det. 

Og det var nettopp den aller første saken jeg ble blandet inn i som har formet min tilnærming til denne typen saker. Jeg hadde nemlig en viss kjennskap til familien det gjaldt. Ikke bare via rykter og bygdedyret – men også gjennom personlige erfaringer.

Jeg observerte at mange, uten at de på noen som helst måte hadde kjennskap til saken, støttet foreldrene og kastet seg på kritikken av Barnevernet. Det ble brukt harde ord og mange ytret at de var «rystet over Barnevernets brutale tilnærming» i saken.

Og der satt jeg og visste. Jeg visste at ting ikke var helt som det skulle være i den familien. Jeg hadde både sett og hørt. Jeg var smertelig klar over at det fantes to sider av denne saken – men den eneste siden som ble diskutert var foreldrenes side. 

Av den grunn har jeg aldri involvert meg direkte i en barnevernssak som politiker. Jeg vet at det som oftest er en grunn til at ting blir som det blir. Jeg vet at Barnevernet som tjeneste har utfordringer – men det er kun på systemnivå jeg som politker kan påvirke – aldri på enkeltsaks-nivå.

For meg er det ikke foreldrene eller de ansatte i Barnevernet jeg setter først. Jeg setter alltid barna først. Deres stemme drukner ofte i disse sakene. I støyen. Men det er de vi burde høre aller mest på. Vi må ha tillit til at det ligger grundige vurderinger i bunn for enhver sak som havner i Barneverntjenestens arkiver. 

Det er av de grunner jeg nå har beskrevet at jeg har avvist alle dere som har kontaktet meg med denne typen saker. Jeg forstår deres fortvilelse, og jeg håper dere forstår hvor jeg står. At dere skjønner bakgrunnen for at jeg har inntatt det standpunktet jeg har.

Jeg mener imidlertid at vi trenger en barnevern-reform. Regjeringen er nå i gang med et arbeid som skal forbedre tjenesten. Det er ingen tvil om at dette trengs. Men det er først og fremst på bakgrunn av alle de barna som ikke får den hjelpen de trenger. Fremdeles er det alt for mange barn som lever under uverdige forhold i Norge. 

Vi trenger en god barneverntjeneste der ingen barn blir forbigått, der ansatte har ressurser nok til å ta gode avgjørelser og der de ansatte har rom nok til å jobbe forebyggende for de familiene som trenger hjelp. 

Vi trenger imidlertid ikke mer av ensidige offentlige hatkampanjer mot ansatte i Barnevernet. Tenk deg om før du neste gang kritiserer avgjørelser i enkeltsaker. Husk at en sak som regel har to sider. Og husk at de ansatte i tjenesten ikke kan forsvare seg på bakgrunn av taushetsplikten.

Advertisements

Velstand eller apati i Senja 2020?

Nå er det, slik mange har fått med seg, sånn at jeg ikke stiller til valg i Senja Kommune. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke bryr meg om framtiden til Senja 2020, tvert om!

35143758_10155355292532187_61391158722428928_n

Jeg vil, når året 2019 er over, ikke ha et eneste politisk verv. Det er det personlige årsaker til, som jeg ikke skal kjede dere med.

Likevel er det flere ting jeg skulle ønske var annerledes i opptakten til en ny og spennende kommune. Diskusjon og forskjellige synspunkter er for eksempel noe jeg ønsker meg. Det eneste jeg har registrert er Herman Uteng som markerte en dissens i et av delprosjektene, nærdemokrati.

Folkebladet har låst seg til en utelukkende positiv holdning til absolutt alt som skjer i byggingen av den nye kommunen. Om det er heisaturer til prosjektledelsen, eller om det er reelle politiske valg som tas i delprosjektene eller fellesnemda; resultatet er det samme. Alt er bare velstand.

Hvorfor kommer det ingen kritiske spørsmål til partiene? Som leder i Senja Arbeiderparti har jeg ikke en eneste gang opplevd å få et krevende spørsmål fra våre lokaljournalister når det kommer til kommunesammenslåingen. Spørsmålene er heller ledende i en positiv retning, som om det er positiviteten vi skal dyrke – for positivitetens skyld.

Jeg har vært tilskuer til flere møter i fellesnemda i Senja Kommune. Konklusjonen er at politikerne i alle parti som er representert der, må ta et mye større ansvar for å ta de store prinsipielle diskusjonene. Til nå har det vært for tamt. Er det virkelig sånn at absolutt alle politikerne i fellesnemda er enige i absolutt alt?

En rutinert lokalpolitiker sa en gang til meg at han anbefalte meg å holde kjeft om jeg ikke hadde noe positivt å si. Det er jeg grunnleggende uenig i. Som folkevalgt mener jeg du også har en plikt å ta opp de vanskelige sakene – uansett om de er positive eller negative. Man skal selvsagt ikke dyrke negativiteten – men man må av og til ta stilling til saker som ikke nødvendigvis «roper hurra». Noe annet er feighet, slik jeg ser det.

Personlig ser jeg lyst på framtiden til den nye kommunen, men jeg ser samtidig litt mørkt på prosessene vi nå er inne i. Jeg håper det er deilige og kraftige diskusjoner innad i prosjektorganisasjonen. Det er egentlig bare et sunnhetstegn. Vi må diskutere de vanskelige sakene nå, vi må tørre å være uenige nå – for å slippe tidenes verste nachspiel etter 1. januar 2020.

Så min oppfordring er klar. Til alle i prosjektledelsen, i delprosjektene, i fellesnemda og i Folkebladet; vær den som tørr å ta opp vanskelige saker. Ta gjerne dissens. Marker gjerne uenighet. Vi skal ikke være enig om alt, det er tross alt det som kjennetegner et demokrati.

Slik situasjonen er akkurat nå er jeg usikker på om alt bare er velstand, eller om vi lider av kollektiv apati.

Hva skjer egentlig i “uniten”?

Det amerikanske senatets justiskomité har vært i vinden de siste ukene, på grunn av nominasjonen av Brett Kavanaugh til høyesterett.

white house
Photo by Aaron Kittredge on Pexels.com

Jeg har selv latt meg fascinere av høringene, og har nok brukt litt for mange timer på å se på dette spetakkelet. Årsaken til fascinasjonen er er nok sammensatt, men jeg tror man må se det i helhet med alt som skjer i amerikansk politikk for tiden.

Trump er ikke akkurat en samlende president. Det prøver han nok ikke på heller. Men han har dratt hele det amerikanske samfunnet med seg, og den splittelsen vi i dag ser i senatets justiskomité er et godt symbol på akkurat det.

Så hva er egentlig problemet? Jo, Trump har nominert en svært konservativ herremann som heter Brett Kavanaugh til ny høyesterettsdommer. At dette skaper diskusjoner i senatets justiskomité er egentlig ingen bombe. Men det dramaet som har spilt seg ut under høringene er definitivt sjelden vare.

Demokrater mot republikanere. I alt. Også her. Republikanerne vil gjerne ha Kavanaugh inn som ny høyesterettsdommer, og det så fort som mulig. Men demokratene mener dette vil være en tragedie for USA. Flere demokrater hevder at Kavanughs holdninger om kvinners rettigheter og abort (blant annet) – er alt for konservative.

Kavanaugh på sin side har kjempet mot disse anklagene, og har blant annet levert en rekke dokumenter der kvinner har signert på at de støtter han. Kvinner som han kjenner fra skoletida, jobb eller fritid. Side etter side med betryggelser på at denne Brett er en flott fyr og at kvinner som kjenner han, liker han.

Så smalt det. Plutselig stod det frem en kvinne som hevdet at hun var utsatt for seksuell trakassering av Kavanugh. Da han var 17 år. Sammen med en kompis skal han ha forulempet Christine Blasey Ford på en fest.

Blasey Ford ble innkalt til høringen, og kunne gråtkvalt fortelle om denne situasjonen foran hele justiskomitéen. Demokratene støttet Blasey Ford, og stilte snille spørsmål. Republikanerne var mer skeptisk, og stilte spørsmål som var mer kritiske til hennes forklaring.

Så kom Brett Kavanaugh inn for å holde sin appell. Det var sterke saker. Han vekslet mellom emosjonelle historier om sin oppvekst og sitt liv, og ble straks mer aggressiv da han kom inn på beskyldningene fra Blasey Ford. Han gikk til og med så langt at han kalte det hele for en konspirasjon der venstreradikale krefter og det demokratiske parti hadde bestemt seg for å utføre et karakterdrap mot han.

Etter at disse to hadde forklart seg mente fortsatt alle det samme som før de hadde hørt deres forklaringer. Republikanerne støttet Kavanaugh, og demokratene støttet Blasey Ford.

I skrivende stund skal senatet stemme over nominasjonen, og etter alle solemerker vil Brett Kavanaugh bli ny høyesterettsdommer i kveld. Det betyr at splittelsen i USA vedvarer, og om mulig øker. Jeg tror personlig ikke at Trump er presidenten som vil opptre samlende i en slik situasjon. Han vil nok bare kaste mer bensin på bålet.

Så hva sitter jeg igjen med etter alle disse timene med høringer? Jo, det skal jeg si dere; jeg sitter igjen med mye sympati for alle enkeltmenneskene som har blitt dratt inn i denne splittelsen. Jeg har sympati for Brett Kavanugh og hans familie. Jeg unnskylder ikke at han eventuelt kan ha gjort noe galt som 17-åring, men jeg kan heller ikke utelukke at det hele ikke har skjedd.

Jeg har også sympati for Blasey Ford, som åpenbart ikke har det bra. Hun har fått mange sterke reaksjoner etter at hun valgte å stå frem med sin historie. Det har nok ikke vært enkelt.

Problemet jeg ser er at det har gått politikk i absolutt alt. Folks personlighet, motiver og liv blir stemplet automatisk ut i fra hvilken politisk side man tror vedkommende hører til. For alt vi vet kan Blasey Ford ha stemt republikansk i flere valg, og Brett Kavanaugh kan ha stemt demokratisk. Det vet vi ingenting om, vi bare antar, og så stempler vi hele personligheten deres ut i fra hvilket ideologisk ståsted vi tror de har.

Denne måten å tenke på er farlig. Det betyr at man ikke lytter med hele øret til “motparten”. Man tar det som en selvfølge at alt de sier bare er tull. Da forhåndsdømmer man, eller så frikjenner man vedkommende basert på feil motiver.

Personlig må jeg si at Kavanaugh virket troverdig da han sa at han aldri hadde gjort noe slikt som han var beskyldt for. Og Blasey Ford har ingenting å vinne på å stå frem som varsler i denne saken. Det skaper bare problemer for henne.

Med andre ord er jeg forvirret. Og jeg må si at jeg fortsatt vet for lite om Kavanaugh som dommer da han stort sett bare ble utsatt for spørsmål av en politisk karakter.

Jeg tar nok ikke for hardt i om jeg sier at de har litt problemer der borte i “Uniten”. Jeg håper det ordner seg snart, for en slik splittelse kan ikke landet leve med over lang tid. Så blir spørsmålet videre om de har politikere som kan opptre samlende etter alt det som har skjedd. Det må i så fall være en politiker i samme klasse som selveste Abraham Lincoln. Mon tro om den personen finnes der ute et sted?