Rettferdig lønn for alle ansatte i Senja Kommune!

Oppstarten av Senja Kommune har vist at vi står ovenfor en viktig lønnskamp for de ansatte i vår nye kommune de neste årene. Gapet mellom lederlønningene og resten har blitt for stort, og det vil kreve mange år med systematisk jobbing for å få en rettferdig lønnsbalanse i kommunen.

Det at ledere fikk justert lønna si i mellom de ordinære lønnsforhandlingene bidro til at gapet mellom ledere og de andre i kommunen fikk en unaturlig vekst. Argumentene Rådmannen brukte var at lederne hadde fått betalt for mer ansvar, noe jeg finner merkelig da vi har en betydelig overtallighet på ledernivå som følge av kommunesammenslåingen.

De som er renholdere, lærere, assistenter, barnehageansatte, helsefagarbeidere og lignende har fortsatt det samme arbeidstrykket som før. Den urettferdigheten mange kjenner på nå må tas på alvor av ledelsen i kommunen. For det føles ikke rett at lederne, som har fått flere å fordele arbeidsoppgavene med, skal få en betydelig lønnsvekst – samtidig som de som har akkurat like mye å gjøre som før – ikke får en eneste krone.

På samme tid har det kommet frem at det er forskjeller i sammenlignbare stillinger når det kommer til lønn. Eksempelvis har gamle Tranøy Kommune vært flinkere til å tilby større prosentvise stillinger og bedre lønn til sine ansatte i helsesektoren enn det gamle Lenvik var. Det betyr at forskjellene mellom disse ansatte blir dratt med inn i ny-kommunen. Dette er ikke rettferdig for de ansatte som kommer ut på den tapende side i dette eksempelet.

De neste årene må Senja Kommune føre et systematisk arbeid for å utjevne de urettferdige forskjellene for de ansatte i kommunen. Det er viktig at politikere, administrasjon og fagforeninger spiller på lag, og lager en plan – slik at man kan fikse disse skjevhetene så raskt som mulig. Det er dessverre så mye å ta tak i at det nok er umulig å ordne alt på én forhandling. Det må jobbes over år for å få dette til.

For det første bør man ha særskilt fokus på å minske gapet mellom ledernivå og de øvrige ansatte. I dag er dette gapet for stort. Det betyr at det er de «på gulvet» som må prioriteres systematisk over de neste lønnsforhandlingene.

For det andre må vi jobbe hardt for å sikre at like stillinger lønnes likt i Senja Kommune. De forskjellene vi har dratt med oss fra de gamle kommunene må fjernes. Den eneste måten å gjøre dette på er å systematisk prioritere de som henger etter i lønn, samt jobbe for at flere (spesielt i helsesektoren) får tilbud om større prosentvise stillinger.

Jeg utfordrer ordfører Tom-Rune Eliseussen til å bruke partsammensatt utvalg i Senja Kommune for å ta tak i disse utfordringene. Om man fra det politiske miljøet viser lederskap i denne saken vil vi kunne få en omdømme-boost vi sårt trenger etter det siste halvårets hendelser.

Om Nord-Norgebanen og mørbankede nordnorske Arbeiderparti-rumper.

Den siste uken har debatten om Nord-Norgebanen preget nyhetsbildet i nord. Arbeiderpartiet har helt fortjent mottatt mye og til dels hard kritikk for sin tilnærming til prinsippforslaget som SV og FrP fremmet i Stortinget. Vi må heller ikke glemme at flere andre partier har vært negativ til utbygging av jernbane i nord.

Jeg er positiv til at vi kan oppleve utbygging av Nord-Norgebanen. Grunnen til dette er at SV, Frp, Sp, Mdg og Rødt har vært tydelige på at de ønsker en slik satsing i nord velkommen. Det er fornuftig både med tanke på økonomi og miljø. Vi nordlenninger ønsker alternativer til å reise med bil og fly. Om man får et alternativ til å kjøre bil vil nok mange velge tog. Det er tryggere og i mange tilfeller mer effektivt. Eksempelvis vil man kunne reise fra Tromsø til Bodø på tre og en halv time med tog, sammenlignet med tolv timer på buss, åtte og en halv time i bil eller halvannen til to timer med fly (iberegnet innsjekking).

Markedsgrunnlaget for jernbane i nord har endret seg vesentlig de seneste årene. Volumet for frakt av sjømat samt andre varer knyttet til havbruk og fiskeri har regelrett eksplodert. Samtidig har veiene våre fått tilsvarende hard belastning mye på grunn av økningen i tungtransporten. Det vil utvilsomt være samfunnsøkonomisk å flytte mer av transporten fra veiene våre og over på skinner.

Argumentene motstanderne bruker om at naturen i nord gjør det for krevende å bygge jernbane er direkte historieløst. Ofotbanen ble i sin tid (år 1900) bygget over fjellet til Sverige. Bergensbanen ble bygget i 1909. I andre land ser vi at jernbane bygges i Alpene og i Sibir. Dette viser bare at mulighetene er der om man ikke er for problemfokusert.

Så hva er veien videre? Jo, vi har to alternativer til løsning, og disse kan definitivt kombineres. 1. Vi må oppfordre velgerne til å stemme på de partiene som støtter Nord-Norgebanen slik at styrkeforholdet endres på Stortinget. 2. Vi må påvirke de partiene som til nå ikke ser verdien av jernbane i nord til å endre standpunkt.

For å lykkes med punkt 2 trenger Nord-Norge at tillitsvalgte i Høyre, KrF, Venstre og Arbeiderpartiet tørr å bruke utestemme i eget parti. Det er deres jobb å endre politikken i sine respektive parti til det bedre. Da kan man ikke fortsette med håpløse forsvar av eget parti i saker der landsdelen i stor grad står samlet.

Spesielt tillitsvalgte i Arbeiderpartiet lider under denne tilstanden. De siste dagene har jeg vært vitne til en rekke nordnorske politikere i Arbeiderpartiet som regelrett frivillig legger seg med rumpa bar og lar parti-dom Jonas Gahr Støre svinge partipisken til de blir både gul og blå (ikke så ulikt partifargene til enkelte regjeringsparti). Høyrefolk har i alle fall vett nok til å holde kjeft i de tilfellene der de får kjenne piskeslagene over rumpeballene.

Når selv nordlenningen Bjørnar Skjæran helt åpenbart har gitt opp det hele, og forsvarer Arbeiderpartiets unnfallenhet i saken, ja da bør det føre til et internt jordskjelv i partiorgansisasjonen. Men det gjør det ikke. I stedet opptrer nesten alle Ap-folk i nord som lydige bikkjer – bortsett fra én!

Den nyvalgte lederen i Troms Arbeiderparti, Nils-Ole Foshaug, turte nemlig å si at han hadde ønsket seg et positivt vedtak om Nord-Norgebanen på Stortinget. Han har gått langt i å støtte forslaget fremsatt av SV og FrP. Og der ligger muligens det knøttlille håpet vi har til å få Arbeiderpartiet med på laget! Jeg oppfordrer derfor Ap-folk om å lytte til læreren fra Målselv, og ikke så mye til «diplomaten» på Youngstorget.

Det er nemlig slik at det internt i Arbeiderpartiet, spesielt på østlandet og vestlandet samt deler av Nordland, finnes en sterk motstand mot jernbane i nord. For dem er ytterligere utredninger av banen kun ment som et element for å kjøpe seg tid. Denne holdningen er viden kjent, og noe de nordnorske medlemmene i partiet bør ta på alvor før det er for sent.

Neste år er det Stortingsvalg. Vi må tørre å kreve at de vi sender ned til Oslo med fly (enn så lenge) ikke glemmer hvor de kommer fra med en gang hjulene treffer bakken på Gardemoen. Jeg for min del er stolt over å tilhøre samme parti som SVs Torgeir Knag Fylkesnes. Jeg vet at han kjemper landsdelens sak i Oslo-gryta. Denne holdningen burde vi kunne forvente av flere representanter fra nord – uansett parti. Husk det til neste år!

Senja Kommunestyre bør lytte til hjertet!

Vi har gjennom mange runder kjempet for å gi den kurdiske familien bestående av Majeed, Khalida, Diyar, Zhiar og Banav, et verdig liv i Lenvik Kommune – og nå Senja Kommune. Historien til denne familien er nå viden kjent. De har ventet på bostedskommune siden desember 2017 da de fikk oppholdstillatelse. Siden den gang har familien opplevd å bli avvist fra alle hold. De må leve på vent, separert fra hverandre, i en direkte håpløs situasjon.

Vi er to lokalpolitikere som ved flere anledninger har tatt opp familiens situasjon, både gjennom spørsmål og gjennom interpellasjoner. Dette har dessverre ikke ført til noen avklaring for familien det gjelder. Økonomi blir brukt som argument mot å bosette familien. Desverre er det slik at det statlige tilskuddet for å bosette flyktninger med særskilte behov kun gjelder inntil 5 år. Vi har registrert en betydelig frykt for at Senja Kommune vil sitte igjen med regninga når disse fem årene er gått, noe som for øvrig er en betimelig mulighet.

Likevel mener vi at man i denne saken bør bruke hjertet. Det finnes saker der man må legge bort den økonomiske «fornuften» og kun lytte til sitt indre moralske kompass. Dette er en slik sak. For vi kan ikke forstå at man – i en kommune der pengene sitter løst når det kommer til investeringer i det private næringslivet – ikke kan prioritere de svakeste i samfunnet vårt.

Senja Kommune har fått en trang start. Vi mener at ved å bosette denne familien så kan Senja Kommune vise at vi er en kommune som setter intergrering, solidaritet og de svakeste først. Dette vil i så fall kun bli en glad-sak for en kommune som sårt trenger en aldri så liten omdømme-boost.

Så kjære Kommunestyre i Senja; vis raushet i denne saken! Si ja til Majeed, Khalida, Diyar, Zhiar og Banav! Vis at Senja Kommune er en kommune som tar ansvar der ingen andre gjør det. Si ja til hjertene deres!

Jasmin Agovic Nordås og Kay Erling Ludvigsen

Førrbainna e bare forbokstaven, Eidissen!

Som ansatt i Senja Kommune er jeg rystet over avsløringene Folkebladet har presentert i forhold til de voldsomme lederlønningene i den nye kommunen vår. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at virksomhetsledere, seniorrådgivere og kommunalsjefer skulle få en markant lønnsvekst fra første dag i den nye kommunens levetid.

De voldsomme lønnsforskjellene mellom leder-ledd har gjennom mange år vært et tema i gamle Lenvik Kommune. Ledere har over tid hatt en prosentvis større økning av lønn enn «de på gulvet». Dette er en velkjent problematikk som har vært diskutert over mange år. Samtidig har lønnsforskjellene vært til dels store mellom ansatte som har tilnærmet lik stilling. Dette har også vært et tema over tid.

For et par år siden gjorde jeg undersøkelser på min egen arbeidsplass, og registrerte lønnsforskjeller på nesten 150.000,- mellom ansatte på mellomleder-nivå. Dette er uakseptabelt store avvik, selv om man tar hensyn til ansenitet og utdanning.

Som Rådmann i den nye kommunen har du flere ganger sagt at du ønsker en åpenhetskultur. En kultur der vi som ansatte skal våge å si i fra når vi er uenig i strategiske valg du som Rådmann foretar deg. Derfor skriver jeg dette innlegget. Jeg har tro på at nettopp du tåler å høre hva jeg som ansatt måtte mene om de valgene du har tatt i denne saken. 

Jeg forespurte min nærmeste leder om lønnsforhandling høsten 2019 på bakgrunn av kommunesammenslåingen. Jeg vet at jeg tjener mindre enn gjennomsnittet av det mellom-ledere gjør i kommunen. Jeg har (i likhet med toppledelsen) ikke mulighet til å skrive overtid. Jeg har heller ikke kveldstillegg, helligdagstillegg eller andre goder. Jeg har flat lønn. Det betyr at jeg tjener like mye når jeg jobber 1.juledag (som jeg gjorde sist jul) som hvilken som helst dag eller i året. 

Dette kunne jeg fint ha levd med om jeg ble kompensert gjennom en høyere grunnlønn. Men svaret jeg fikk fra min nærmeste leder var at «ingen ansatte fikk forhandle ny lønn i overgangen til ny kommune». Greit nok, tenkte jeg. Da får jeg ta dette ved neste lokale lønnsforhandling. Lite visste jeg at denne regelen ikke gjaldt de over meg.

For virksomhetsledere, kommunalsjefer og andre toppledere i kommunen har fått markant høyere lønn etter 1.1.2020. Du, som Rådmann, sa følgende i lokalavisa da du ble konfrontert med dette; -«Det er en lønn som de fortjener og folk skal få betalt i forhold til den anførende kompleksiteten du har. Så er det sånn i dag at om du skal ha gode folk så må du betale for det».

Hva med meg, og alle andre som ikke befinner oss på virksomhetsledernivå eller over? Er ikke vi å anse som «gode folk»? Ser du på oss som lett utskiftsbare? Er du klar over hvor sint ansatte i kommunen er på denne uttalelsen? Forbanna er bare forbokstaven, Eidissen!

Om du ikke ser dette dilemmaet anbefaler jeg deg om å ta deg en prat med ansatte ute i kommunen. Sett deg ned ved pausebordet og spør dem hva de syns. Jeg tror du vil få bakoversveis av svarene. For det er de der ute som sliter hver eneste dag. Det er de som brøyter veiene våre, de som pleier våre eldre og syke og de som tar vare på våre unge – som sliter. Og hva synes du om lønna de får? Er det noe du kan leve med, Eidissen?

Når du som Rådmann er med på å skape et skille blant de ansatte, mellom ledelsen og «de andre», så har du samtidig skapt et enormt problem for deg selv. Det var ikke dette den nye kommunen trengte. Jeg forventet ikke at folk skulle gå ned i lønn, det er jo i strid med intensjonsavtalen. Men jeg forventet ikke at kun ledelsen skulle øke i lønn. Så ærlig må jeg være.

Kjære Hogne. Jeg går nå med bøyd nakke på jobb. Motivasjonen er vesentlig svekket. Og det i en jobb, og på en arbeidsplass jeg elsker. Det føles ikke like godt å jobbe sent på kvelden, eller sent en lørdagskveld. Jeg føler meg regelrett utnyttet. Gevinsten for mitt arbeid går til de over meg. Til min nærmeste sjef som tjener 250.000,- mer enn meg i året. Og til min kommunalsjef som tjener 470.000,- kroner mer enn meg.

Du har én ting å gjøre; sørg for at alle ansatte får den samme prosentvise økningen i lønn som ledelsen har fått. Dernest bør du jobbe for å minske forskjellene i lønn mellom ledelsen og de «på gulvet». Jeg tror faktisk at det samme gjelder for de som dere på toppen; skal man få gode hjelpepleiere, lærere, pedagoger, sykepleiere eller teknikere – så må man betale for det!

Det er en enorm lettelse å endelig kunne si at jeg er medlem i et parti som jeg vet støtter Nord-Norge.

Over tid har jeg kjent det som mer og mer ukomfortabelt å være medlem i Ap. Jeg ser på meg selv som en person som er trygt plantet på venstresida i norsk politikk. Med Jonas Gahr Støre som partileder har Arbeiderpartiet gått fra å være et tydelig parti på venstresida i norsk politikk – til å bli et pragmatisk sentrum/høyre-parti.

Jeg har gjennom to stortingsvalg forsøkt å overbevise velgerne om at det er en markant forskjell på å stemme Arbeiderpartiet – og det å stemme på Frp eller Høyre. Sannheten er at denne påstanden har blitt vanskeligere å fremme på bakgrunn av den praktiske politikken Arbeiderpartiet har ført under Støres ledelse. På stand og i møtet med folk har jeg valgt å være ydmyk og ærlig, foran å lyge til folk. Partiets politikk for Nord-Norge er umulig å forsvare, og jeg ville fremstått som en idiot om jeg forsøkte å late som noe annet.

Grunnleggende prinsipper som felleskap, like muligheter og rettferdighet er gradvis visket ut fra partiets ryggrad. I stedet har partiet vist oss at absolutt alt er gjenstand for forhandling – selv de mest grunnleggende prinsippene som partiet er tuftet på. Dette ser man med all tydelighet i forsvarspolitikken, i innvandrings og integreringspolitikken og i klimapolitikken. Alt kan forhandles bort.

Partiledelsen har over mange år vist seg å være splittet. Felleskapet er byttet ut med individualisme. Når selv partiledelsen er mest opptatt av å dra i hver sin retning, sier det seg selv at partiets grunnfjell preges. Manglende motivasjon hos medlemmene, manglende interesse for tillitsverv og økende antall utmeldte er fasit nok for meg.

Disse tankene begynte å modnes hos meg sommeren 2018. På det tidspunktet var jeg kommunestyrerepresentant og lokallagsleder i Senja Ap. Jeg var også medlem i Arbeiderpartiets sentrale oppvekstkomité, samt program-komité for Troms og Finnmark Ap. Jeg bestemte meg for å starte en prosess der jeg skulle kvitte meg med alle verv i partiet. Ikke for å melde meg ut, nødvendigvis, men for å gi meg selv tid til å ransake de følelsene jeg hadde på en ordentlig og real måte.

Når man har påtatt seg verv mener jeg at man er forpliktet til å fullføre det man har startet på. Og som folkevalgt føler jeg det samme. Jeg bestemte meg derfor for å gjøre opp status etter periodens siste kommunestyremøte. Det at jeg ikke gikk til valg i kommunevalget 2019 gjorde at jeg mer objektivt kunne lytte på hjertet mitt.

Den vurderingen har jeg nå tatt, og jeg velger å lytte til hjertet. Det sier at jeg ikke lenger kan være medlem i en organisasjon jeg ikke lenger tror på. Av de grunnene har jeg nå meldt meg inn i Sosialistisk Venstreparti. Jeg er trygg på at SVs partiledelse og medlemmer snakker samme språk. Et språk der like muligheter, solidaritet og rettferdighet finnes i hver eneste setning.

Jeg tror at den store kampen i årene som kommer, vil utspille seg i nord og langs kysten. For min egen del er derfor SVs tydelig standpunkt til LoVeSe og partiets helhetlige politikk for kysten -de beste argumentene for medlemskap i det eneste troverdige partiet på venstresida i norsk politikk. Nord-Norge mangler for øvrig representanter på Stortinget som snakker landsdelens sak. De fleste blir slukt i en fireårig kanapé-fest og ender opp som stemme-kveg for sentralmakten. SV er unntaket. Torgeir Knag Fylkesnes kjemper for folk her nord. Han har ikke glemt hvem som har stemt han inn på tinget. Det er sånne folk Nord-Norge trenger flere av!

Norge og Nord-Norge trenger et sterkt SV mer enn noen gang, og med det laget SV er i ferd med å bygge er jeg ikke i tvil om at dette er partiet for meg. Mine hjertesaker er integrering og inkludering, Nord-Norgebanen, heldagsskolen, oljefritt LOVESE og en helhetlig og bærekraftig satsing på kysten. Saker jeg vet jeg deler med SV.

Det er en enorm lettelse å endelig kunne si at jeg er medlem i et parti som jeg vet støtter Nord-Norge. Som støtter de mange – ikke bare de få. Som ser hva som skjer langs kysten – og som ønsker å gjøre en forskjell. Utmeldingen fra Arbeiderpartiet, og innmeldingen i SV kan best beskrives som å ta av seg en stor og tung ryggsekk. En ryggsekk som har slitt på ryggen, forårsaket skrubbsår, blemmer, blødende sår, og som har gjort ryggen lut over tid. 

Nå er det på tide å stramme seg opp, se folk i øynene, si ja til Nord-Norge – og starte marsjen!

Jeg vil ha barna mine tilbake!

Som lokalpolitiker i snart fire år i kommunestyret i Lenvik, er det få saker som har gitt meg større moralske utfordringer enn barnevernssaker. Ofte har jeg blitt kontaktet av foreldre som på en eller annen måte har ønsket politisk hjelp for å få ryddet opp i en sak der de helt (eller delvis) risikerer å miste sine barn.

Jeg fikk veldig tidlig i min periode som lokalpolitiker erfaring med en slik sak. Som kommunestyrerepresentant ble jeg meldt inn i en facebook-gruppe der en helt konkret sak sto på agendaen. Det gjaldt en familie der foreldre og barn hadde blitt separert. Barnevernet hadde fattet sine vedtak, og barna var nå i et nytt hjem -med nye foreldre.

Som folkevalgt setter dette deg i en utfordrende situasjon. En situasjon som på mange måter ikke er politisk. Dette er dypt personlig, og de fagpersonene som er involvert i slike prosesser har en helt annen kompetanse enn meg til å vite hva som er rett og galt.

Selvfølgelig har Barnevernet gjort feil. Alle gjør feil. Problemet er at når Barnevernet gjør feil så er konsekvensene enorme. I mange tilfeller drister jeg meg til å si at de alvorligste feilene er der Barnevernet ikke gjør noen ting. Vi har alle lest historier om situasjoner der Barnevernet har avsluttet saker uten å foreta seg noe -med dypt tragiske utfall.

Så har vi disse sakene der det faktisk blir satt inn tiltak. Som oftest nøyer Barnevernet seg med tilrettelegging og hjelp til familier som på en eller annen måte sliter. Men de sakene der barna blir adskilt fra foreldrene sine skaper selvsagt reaksjoner. Fra foreldre, fra venner av familien og andre. Dette rører noe i oss alle. Klumpen i halsen kommer automatisk i slike tilfeller.

I Barneverntjenesten i Tromsø ble ansatte for et par år siden, hengt ut i en åpen gruppe på facebook. Bilder av ansatte, bostedsadresse og annen personlig informasjon ble lagt ut på denne gruppen. Mange skrev sinte og hatefulle kommentarer mot Barnevernet – og det hele endte selvsagt med at mange av de ansatte ble veldig redde.

Det å sette de ansatte i tjenesten i en slik offentlig gapestokk er farlig og direkte urettferdig. Som saksbehandler kan de ikke forsvare seg selv eller forklare hva som ligger bak utfallet i en spesifikk sak. De er bundet av taushetsplikten.

Jeg har forståelse for at foreldre som befinner seg i en slik situasjon er fortvilte og desperate. Og det er nok helt sikkert derfor de blant annet velger å kontakte flere lokalpolitikere. Alt må prøves for å få barna sine tilbake. Jeg skjønner det.

Men jeg har avvist alle som har kontaktet meg de siste fire årene, og det er ikke få! Som folkevalgt er det feil av meg å gå inn i enkeltsaker. Jeg vet at en sak som oftest har to sider, og jeg har valgt å stole på fagfolkene som jobber i barnevernet. Jeg må det. 

Og det var nettopp den aller første saken jeg ble blandet inn i som har formet min tilnærming til denne typen saker. Jeg hadde nemlig en viss kjennskap til familien det gjaldt. Ikke bare via rykter og bygdedyret – men også gjennom personlige erfaringer.

Jeg observerte at mange, uten at de på noen som helst måte hadde kjennskap til saken, støttet foreldrene og kastet seg på kritikken av Barnevernet. Det ble brukt harde ord og mange ytret at de var «rystet over Barnevernets brutale tilnærming» i saken.

Og der satt jeg og visste. Jeg visste at ting ikke var helt som det skulle være i den familien. Jeg hadde både sett og hørt. Jeg var smertelig klar over at det fantes to sider av denne saken – men den eneste siden som ble diskutert var foreldrenes side. 

Av den grunn har jeg aldri involvert meg direkte i en barnevernssak som politiker. Jeg vet at det som oftest er en grunn til at ting blir som det blir. Jeg vet at Barnevernet som tjeneste har utfordringer – men det er kun på systemnivå jeg som politker kan påvirke – aldri på enkeltsaks-nivå.

For meg er det ikke foreldrene eller de ansatte i Barnevernet jeg setter først. Jeg setter alltid barna først. Deres stemme drukner ofte i disse sakene. I støyen. Men det er de vi burde høre aller mest på. Vi må ha tillit til at det ligger grundige vurderinger i bunn for enhver sak som havner i Barneverntjenestens arkiver. 

Det er av de grunner jeg nå har beskrevet at jeg har avvist alle dere som har kontaktet meg med denne typen saker. Jeg forstår deres fortvilelse, og jeg håper dere forstår hvor jeg står. At dere skjønner bakgrunnen for at jeg har inntatt det standpunktet jeg har.

Jeg mener imidlertid at vi trenger en barnevern-reform. Regjeringen er nå i gang med et arbeid som skal forbedre tjenesten. Det er ingen tvil om at dette trengs. Men det er først og fremst på bakgrunn av alle de barna som ikke får den hjelpen de trenger. Fremdeles er det alt for mange barn som lever under uverdige forhold i Norge. 

Vi trenger en god barneverntjeneste der ingen barn blir forbigått, der ansatte har ressurser nok til å ta gode avgjørelser og der de ansatte har rom nok til å jobbe forebyggende for de familiene som trenger hjelp. 

Vi trenger imidlertid ikke mer av ensidige offentlige hatkampanjer mot ansatte i Barnevernet. Tenk deg om før du neste gang kritiserer avgjørelser i enkeltsaker. Husk at en sak som regel har to sider. Og husk at de ansatte i tjenesten ikke kan forsvare seg på bakgrunn av taushetsplikten.

Velstand eller apati i Senja 2020?

Nå er det, slik mange har fått med seg, sånn at jeg ikke stiller til valg i Senja Kommune. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke bryr meg om framtiden til Senja 2020, tvert om!

35143758_10155355292532187_61391158722428928_n

Jeg vil, når året 2019 er over, ikke ha et eneste politisk verv. Det er det personlige årsaker til, som jeg ikke skal kjede dere med.

Likevel er det flere ting jeg skulle ønske var annerledes i opptakten til en ny og spennende kommune. Diskusjon og forskjellige synspunkter er for eksempel noe jeg ønsker meg. Det eneste jeg har registrert er Herman Uteng som markerte en dissens i et av delprosjektene, nærdemokrati.

Folkebladet har låst seg til en utelukkende positiv holdning til absolutt alt som skjer i byggingen av den nye kommunen. Om det er heisaturer til prosjektledelsen, eller om det er reelle politiske valg som tas i delprosjektene eller fellesnemda; resultatet er det samme. Alt er bare velstand.

Hvorfor kommer det ingen kritiske spørsmål til partiene? Som leder i Senja Arbeiderparti har jeg ikke en eneste gang opplevd å få et krevende spørsmål fra våre lokaljournalister når det kommer til kommunesammenslåingen. Spørsmålene er heller ledende i en positiv retning, som om det er positiviteten vi skal dyrke – for positivitetens skyld.

Jeg har vært tilskuer til flere møter i fellesnemda i Senja Kommune. Konklusjonen er at politikerne i alle parti som er representert der, må ta et mye større ansvar for å ta de store prinsipielle diskusjonene. Til nå har det vært for tamt. Er det virkelig sånn at absolutt alle politikerne i fellesnemda er enige i absolutt alt?

En rutinert lokalpolitiker sa en gang til meg at han anbefalte meg å holde kjeft om jeg ikke hadde noe positivt å si. Det er jeg grunnleggende uenig i. Som folkevalgt mener jeg du også har en plikt å ta opp de vanskelige sakene – uansett om de er positive eller negative. Man skal selvsagt ikke dyrke negativiteten – men man må av og til ta stilling til saker som ikke nødvendigvis «roper hurra». Noe annet er feighet, slik jeg ser det.

Personlig ser jeg lyst på framtiden til den nye kommunen, men jeg ser samtidig litt mørkt på prosessene vi nå er inne i. Jeg håper det er deilige og kraftige diskusjoner innad i prosjektorganisasjonen. Det er egentlig bare et sunnhetstegn. Vi må diskutere de vanskelige sakene nå, vi må tørre å være uenige nå – for å slippe tidenes verste nachspiel etter 1. januar 2020.

Så min oppfordring er klar. Til alle i prosjektledelsen, i delprosjektene, i fellesnemda og i Folkebladet; vær den som tørr å ta opp vanskelige saker. Ta gjerne dissens. Marker gjerne uenighet. Vi skal ikke være enig om alt, det er tross alt det som kjennetegner et demokrati.

Slik situasjonen er akkurat nå er jeg usikker på om alt bare er velstand, eller om vi lider av kollektiv apati.

Hva skjer egentlig i “uniten”?

Det amerikanske senatets justiskomité har vært i vinden de siste ukene, på grunn av nominasjonen av Brett Kavanaugh til høyesterett.

white house
Photo by Aaron Kittredge on Pexels.com

Jeg har selv latt meg fascinere av høringene, og har nok brukt litt for mange timer på å se på dette spetakkelet. Årsaken til fascinasjonen er er nok sammensatt, men jeg tror man må se det i helhet med alt som skjer i amerikansk politikk for tiden.

Trump er ikke akkurat en samlende president. Det prøver han nok ikke på heller. Men han har dratt hele det amerikanske samfunnet med seg, og den splittelsen vi i dag ser i senatets justiskomité er et godt symbol på akkurat det.

Så hva er egentlig problemet? Jo, Trump har nominert en svært konservativ herremann som heter Brett Kavanaugh til ny høyesterettsdommer. At dette skaper diskusjoner i senatets justiskomité er egentlig ingen bombe. Men det dramaet som har spilt seg ut under høringene er definitivt sjelden vare.

Demokrater mot republikanere. I alt. Også her. Republikanerne vil gjerne ha Kavanaugh inn som ny høyesterettsdommer, og det så fort som mulig. Men demokratene mener dette vil være en tragedie for USA. Flere demokrater hevder at Kavanughs holdninger om kvinners rettigheter og abort (blant annet) – er alt for konservative.

Kavanaugh på sin side har kjempet mot disse anklagene, og har blant annet levert en rekke dokumenter der kvinner har signert på at de støtter han. Kvinner som han kjenner fra skoletida, jobb eller fritid. Side etter side med betryggelser på at denne Brett er en flott fyr og at kvinner som kjenner han, liker han.

Så smalt det. Plutselig stod det frem en kvinne som hevdet at hun var utsatt for seksuell trakassering av Kavanugh. Da han var 17 år. Sammen med en kompis skal han ha forulempet Christine Blasey Ford på en fest.

Blasey Ford ble innkalt til høringen, og kunne gråtkvalt fortelle om denne situasjonen foran hele justiskomitéen. Demokratene støttet Blasey Ford, og stilte snille spørsmål. Republikanerne var mer skeptisk, og stilte spørsmål som var mer kritiske til hennes forklaring.

Så kom Brett Kavanaugh inn for å holde sin appell. Det var sterke saker. Han vekslet mellom emosjonelle historier om sin oppvekst og sitt liv, og ble straks mer aggressiv da han kom inn på beskyldningene fra Blasey Ford. Han gikk til og med så langt at han kalte det hele for en konspirasjon der venstreradikale krefter og det demokratiske parti hadde bestemt seg for å utføre et karakterdrap mot han.

Etter at disse to hadde forklart seg mente fortsatt alle det samme som før de hadde hørt deres forklaringer. Republikanerne støttet Kavanaugh, og demokratene støttet Blasey Ford.

I skrivende stund skal senatet stemme over nominasjonen, og etter alle solemerker vil Brett Kavanaugh bli ny høyesterettsdommer i kveld. Det betyr at splittelsen i USA vedvarer, og om mulig øker. Jeg tror personlig ikke at Trump er presidenten som vil opptre samlende i en slik situasjon. Han vil nok bare kaste mer bensin på bålet.

Så hva sitter jeg igjen med etter alle disse timene med høringer? Jo, det skal jeg si dere; jeg sitter igjen med mye sympati for alle enkeltmenneskene som har blitt dratt inn i denne splittelsen. Jeg har sympati for Brett Kavanugh og hans familie. Jeg unnskylder ikke at han eventuelt kan ha gjort noe galt som 17-åring, men jeg kan heller ikke utelukke at det hele ikke har skjedd.

Jeg har også sympati for Blasey Ford, som åpenbart ikke har det bra. Hun har fått mange sterke reaksjoner etter at hun valgte å stå frem med sin historie. Det har nok ikke vært enkelt.

Problemet jeg ser er at det har gått politikk i absolutt alt. Folks personlighet, motiver og liv blir stemplet automatisk ut i fra hvilken politisk side man tror vedkommende hører til. For alt vi vet kan Blasey Ford ha stemt republikansk i flere valg, og Brett Kavanaugh kan ha stemt demokratisk. Det vet vi ingenting om, vi bare antar, og så stempler vi hele personligheten deres ut i fra hvilket ideologisk ståsted vi tror de har.

Denne måten å tenke på er farlig. Det betyr at man ikke lytter med hele øret til “motparten”. Man tar det som en selvfølge at alt de sier bare er tull. Da forhåndsdømmer man, eller så frikjenner man vedkommende basert på feil motiver.

Personlig må jeg si at Kavanaugh virket troverdig da han sa at han aldri hadde gjort noe slikt som han var beskyldt for. Og Blasey Ford har ingenting å vinne på å stå frem som varsler i denne saken. Det skaper bare problemer for henne.

Med andre ord er jeg forvirret. Og jeg må si at jeg fortsatt vet for lite om Kavanaugh som dommer da han stort sett bare ble utsatt for spørsmål av en politisk karakter.

Jeg tar nok ikke for hardt i om jeg sier at de har litt problemer der borte i “Uniten”. Jeg håper det ordner seg snart, for en slik splittelse kan ikke landet leve med over lang tid. Så blir spørsmålet videre om de har politikere som kan opptre samlende etter alt det som har skjedd. Det må i så fall være en politiker i samme klasse som selveste Abraham Lincoln. Mon tro om den personen finnes der ute et sted?