Gi barna kniv og hammer!

Som far har jeg innsett i større og større grad at jeg selv, og min generasjon foreldre, gjør barna våre en bjørnetjeneste med å beskytte dem mot alt vi oppfatter som fare. Problemet er at det vi selv gjorde som barn, og de redskapene vi selv brukte, i dag oppfattes som for farlige til at vi ønsker at våre barn skal komme i nærheten av slikt.

Jeg fikk min egen kniv da jeg var 6 år gammel. Før det hadde faren min allerede latt meg holde og bruke en kniv under oppsyn. Jeg lærte tidlig hvordan jeg skulle bruke kniv – og hvordan jeg ikke skulle bruke den. Jeg fikk prøve en ordentlig hammer, ikke en av plast, men et tungt beist av en hammer. Jeg lærte å klatre i stiger, trær og bratte skråninger.

Poenget er at faren min lærte meg hvordan jeg skulle gjøre disse tingene. Og sånn var hans foreldregenerasjon. De lærte barna sine helt elementære ting. Jeg husker at jeg tidlig lærte meg med gressklipperen (9-10 år) og at det ble min faste oppgave hjemme. Jeg ble også tvunget til å være med min far på arbeid fra jeg var 12 år gammel, og at jeg måtte lære meg å isolere rør, samt montere både toaletter og varmtvannsberedere.

Nå er det dessverre slik at jeg er noe upraktisk anlagt, men det jeg lærte som barn anser jeg som ekstremt viktig. Dessverre må jeg innrømme at jeg selv ikke er like flink til å lære mine egne barn det samme. Det har på en måte utviklet seg en holdning om at barn ikke skal «jobbe» eller utsettes for «fare» i dagens samfunn, og den holdningen har nok ubevisst også truffet meg.

Det viser seg at svært mange barn i dag ikke vet hvordan de skal bruke en kniv, eller en hammer – fordi de aldri har prøvd det eller lært seg det. Det er utrolig synd. Det viser seg også at mange ungdommer i dag ikke en gang kan steke kjøttdeig selv – fordi de aldri har prøvd det eller lært seg det.

Vi skjermer barna våre så mye at de ikke behersker de mest elementære tingene før voksenlivet tar dem. Det er vår skyld, vi som er foreldre i dag. Vi må i mye større grad tørre å lære barna våre om grunnleggende håndverk og andre ting man av en eller annen grunn anser som for farlig til at barn burde oppleve det.

La barna prøve å sleike på et 9 volts batteri, la de prøve å bygge sin egen trehytte, la de prøve å lage et bål selv og la de lage sine egne grillspyd. Så lenge vi voksne er flinke å lære barna våre hvordan de skal gjøre dette, så er egentlig faren minimal.

I vinter lærte jeg min egen datter på 8 år (nå 9) hvordan man starter snøfreseren. Den er fortsatt for stor til at hun kan håndtere den, men under oppsyn har jeg latt henne prøve den. Det viste seg imidlertid at ingen hadde vist henne hvordan man starter en snøfreser eller en gressklipper en gang. Dette var ting jeg selv lærte av min far da jeg gikk i 1. klasse på barneskolen.

Barna synes slikt er spennende – og vi som foreldre burde inkludere barna våre mye mer i slike dagligdagse ting. Kona mi er utrolig flink til å inkludere barna i alt hun gjør, nå senest da vi ryddet i hagen og gjorde oss klar for en vekslende nordnorsk sommer. Det er hun som har lært barna å vaske gulv og lister, det er hun som har lært dem å rake hagen og klippe rosebusker. Og barna synes det er utrolig gøy å lære nye ting – spesielt når du må bruke spennende redskaper!

Skolene våre burde også i mye større grad blitt mindre teoretisk og mye mer praktisk. Jeg tror fag som sløyd og heimkunnskap var svært viktig for å forme meg selv, og for å gjøre meg klar til voksenlivet. En mer praktisk skole ville nok også fått enkelte elever som i dag ikke passer helt inn i den teoretiske skolen – til å skinne! Det er noe jeg oppriktig tror på.

La barna slå tommelen sin når de bruker hammeren. Det er i alle fall sånn jeg lærte hvordan jeg skulle slå. En blå tommel er ikke farlig. Vi som er foreldre i dag må ta oss kraftig i nakken – og i større grad ta på oss opplærer-rollen for våre egne barn. Vi må slutte å lete etter farer, og heller ha fokus på å lære barn å håndtere situasjoner som i ulik grad involverer risiko.

Den eneste måten å være sikker på å unngå å sage av seg en tommel – er å aldri bruke en sag. Men det er ikke en god løsning. Den eneste måten å forhindre at barn faller i vannet – er å lage store nok barrierer mellom land og vann slik at barna er fysisk forhindret i å falle i vannet. Det er heller ingen god løsning.

Jeg skal skjerpe meg – og involvere barna mine mye mer i praktiske ting. Og til dere som er enige med meg, men kanskje mangler idéer på hva dere kan gjøre, så anbefaler jeg Gever Tullys bok «50 farlige ting du bør la barna dine gjøre». Jeg kan garantere dere at både voksne og barn kommer til å like den boka!

Advertisements

Kvinnedagen, fra en manns perspektiv.

8. mars 2019 er en spesiell kvinnedag. På ett år har nemlig en av de viktigste likestillingskampene nok en gang blitt utfordret; kvinnens rett til å bestemme over egen kropp.

smiling woman
Photo by rawpixel.com on Pexels.com

I dag skal vi vel også høre de klassiske meningene som “likestilling har gått for langt”, og “kvinnene i Norge må slutte å klage, det er mye verre andre steder”. Vel, til det har jeg følgende å si;

Likestilling og rettferdighet kan aldri gå for langt. Det er umulig. De tilfellene der man kan være i nærheten av å hevde noe sånt, er når likestillingens mål er preget av utfall og ikke mulighet. Med det mener jeg at man må jobbe for like muligheter, ikke likt resultat.

Nok om det. Kvinner i Norge har definitivt fortsatt mye å rope for. For likestillingen her i landet har ikke “gått for langt”. Når man i det herrens år 2019 opplever at den aller viktigste kvinnekampen, kontroll over egen reproduksjon, igjen blir utfordret – ja da er det på tide å brette opp ermene!

Slik jeg ser det er nettopp denne kampen som symboliserer kvinnekamp for meg. Det gjelder like mye i Norge som i Somalia, eller hvor som helst. Hvis kvinner får kontroll over egen reproduksjon vil svært mange flere kvinner få seg utdanning, jobb og et fritt liv.

KrF, det mest konservative partiet i Norge når det kommer til likestilling, har nå gått inn i regjering. Vi vet at de vil mye mer enn det de har fått til. Deres regjeringspartnere har så langt bremset de mest kvinnefiendtlige forslagene fra Ropstad og co, men jeg er redd for hva de er villig til å forhandle om – bare for å få støtte for billig bensin, sprit og ytterligere skatteletter for de aller rikeste. Blir det neste kvinnens underliv?

Og la det ikke være noen tvil om hva de mest konservative Krf’erne er ute etter; en komplett radering av abortloven. De kan prøve å snakke det bort så mye de vil, men det er et faktum de ikke kommer unna. Ropstad og Bollestad er noe helt annet enn Hareide. Og det er der vi er nå.

Kvinnedagen har absolutt ikke utspilt sin rolle, den er mer relevant enn på lenge. Kvinner må dessverre kjempe litt hardere enn oss menn fortsatt. Det gjelder arbeid, lønn og ikke minst lederverv.

Så gratulerer med dagen, alle kvinner! Dere har oppnådd mye, men det er fortsatt mye å kjempe for!

Ut og stjele kebab.

Jeg nærmer meg 40 år. Livet har ikke alltid vært en dans på roser, og jeg har definitivt ikke alltid tatt de beste valgene. Denne historien er et eksempel på ting jeg ikke er direkte stolt av. Men sånn er vi mennesker. “Feilvare” som en kjent professor likte å kalle oss, uten at vi nødvendigvis skal skamme oss over akkurat det.

Vi må til Storskogåsen Studenthjem i begynnelsen av 2000-tallet. Unge Ludvigsen hadde blitt student før avtjent førstegangstjeneste, og livet som akademiker lokket en ambisiøs rørlegger-sønn fra Sørreisa. Jeg omfavnet alt studentlivet bydde på. Engasjerte meg i studentavisa, var ofte på byen og elsket å henge på Universitetsbiblioteket.

Sannheten er at jeg for det meste bare “hang”. Den faglige innsatsen kunne definitivt vært bedre, men den sosiale innsatsen stod til terningkast 6! Her var det full rulle hver dag, hver kveld og hver helg. Bortsett fra da jeg måtte hjem en sjelden gang for å ta ekstravakter på det lokale postkontoret. Litt ekstra penger var ikke å forakte.

Jeg hadde jobbet mye sommeren etter videregående, og i alle ledige helger jeg ellers kunne oppdrive. Bankkontoen var et eneste stort smilefjes den dagen jeg installerte meg i Storskogen i byen, så jeg bestemte at det å ta opp studielån var høyst unødvendig.

Det å bo på studenthjem er utdannelse i seg selv. Jeg delte dublett med ei fryktelig sjenert jente som sjeldent klaget over mine manglende egenskaper som renholder. Kjøkkenet ble delt med seks andre høyst forskjellige individer. Det var et trivelig kollektiv. Og ingen klaget da jeg hadde 3-4 kompiser fra Senja og Sørreisa på overnattingsbesøk – på mine 14 kvadrat.

De første ukene gikk fryktelig fint. Jeg fikk mange nye venner, og mange morsomme oppdrag for studentavisa. Jeg ble god venn med en “fotograf” i avisa som oppfattet seg selv som en såkalt “gravende fotograf”. Jeg glemmer aldri den dagen da jeg og fotografen snek oss inn i en russetråler for å avdekke de dårlige arbeidsforholdene til mannskapet.

Noen minutter senere kunne befolkningen i Tromsø se en ung gravende journalist fra Furøya, og en ung gravende fotograf fra Sør-Troms, i fullt firsprang gjennom storgata i Tromsø – med fem alvorlig sinte russere etter seg. Etter all for lang tid gav russerne opp, og vi slapp unna. Artikkelen ble det ikke noe av.

Jeg skal ikke legge skjul på at min nye livsstil kostet. Ikke bare rent helsemessig, men også økonomisk. For å opprettholde det jeg anså som en normal sosial studenttilværelse, måtte jeg ty til nye metoder når det kom til mat.

Løsningen ble spagetti og ketchup. Billig og mettende. Likevel må jeg understreke at to måneder med en diett bestående av stort sett bare spagetti, ketchup og øl – gjør noe med en kropp. Under en diskusjon med en like blakk kompis var konklusjonen enkel; vi manglet kjøtt og vitamin B!

Og nå kommer vi til skammens kapittel. Vi kunne ikke redusere utgiftene på øl. Det var vi skjønt enige om. Vi måtte finne kreative løsninger når det kom til å redusere mat-utgiftene – ytterligere – og samtidig få i oss mer B-vitamin.

Løsningen kom til meg rundt klokken 02.30 i Storgata i Tromsø, en eller annen natt til søndag. Jeg observerte nemlig et salig kaos rundt kebabvogna som stod strategisk plassert rett nedenfor BurgerKing.

Det slo meg at ingen hadde kontroll på hvem som hadde bestilt hva. Instinktivt strakk jeg bare ut hånda og tok en kebab da den flotte mannen i vogna ropte “medium kebab!”. Til min store overraskelse reagerte ingen.

Dette resulterte dessverre i at jeg hver eneste helg hentet meg “gratis” kebab i Storgata. Jeg hadde funnet et smutthull i systemet, og jeg unnskyldte kebab-kriminaliteten med nødverge-paragrafen. Jeg måtte jo få i meg kjøtt for å overleve. Man blir slapp uten vitamin B!

I dag er jeg ikke stolt av mine vurderingsevner mitt første halve år som student. Heldigvis måtte jeg inn til førstegangstjeneste kun to måneder etter at jeg hadde startet min kriminelle løpebane. Forsvaret fikk skikk på meg, og da jeg kom tilbake til studenttilværelsen var jeg et helt nytt menneske – med studielån – og deltidsjobb!

Ps! Jeg har undersøkt med de rette myndigheter, og dette er definitivt å betrakte som en foreldet sak rent juridisk. Den dårlige samvittigheten er det dessverre ikke noe å gjøre med.

Bøssebærerne som aldri kom.

I tiden etter tv-aksjonen kommer det alltid en serie artikler og ytringer om alle de som ikke fikk besøk av tv-aksjonens bøssebærere. Troms er intet unntak. Ikke kom de til deler av Storfjord, Finnfjordbotn, Harstad og Tromsø.

“Jeg har ikke sett snurten av en eneste bøssebærer”, er en av mange ytringer på facebook. “Ikke her heller!”, kommenteres det i samme kommentarfelt.

Opp igjennom årene har jeg latt meg fascinere av disse artiklene. Enkeltmennesker, eller grupper fra forskjellige områder stiller seg opp foran kamera i lokale media for å uttrykke sin misnøye med manglende besøk av tv-aksjonen.

Tastaturene får også kjørt seg da misnøyen over at tv-aksjonen ikke var å se i bygda skal uttrykkes. Sosiale medier koker over i avmakt og avsky over at ikke akkurat de, på akkurat den plassen, fikk besøk av en eneste bøssebærer. Ikke én!

Men hvem er egentlig “de” som ikke kommer? Er det NRK? Eller er det som i år Kirkens Bymisjon? Hva er det egentlig som gjør at “de” ikke så verdien av å besøke absolutt alle i dette langstrakte landet?

Problemet med å skyte på organisasjonene, eller de lokale aksjonskomiteéne, er at man skyter i fullstendig feil retning. For det er ikke “de” som er skyld i at “du” ikke fikk besøk. Så hvem er egentlig disse menneskene som ikke kom på døra di i år?

Bøssebærerne er “vi”. Det vil si at uten et frivillig engasjement hadde det ikke vært mulig å arrangere dør til dør innsamling under tv-aksjonen. Hver kommune har sin oppnevnte aksjonskomité, men det er ikke meningen at aksjonskomiteén selv skal dekke alle rodene. De skal organisere innsamlingen lokalt.

Tv-aksjonen er avhengig av at frivillige melder seg til dyst som bøssebærere. Uten engasjement lokalt uteblir også bøssebæreren på din dør. Vi må slutte å snakke om at “de” ikke kom, når det i realiteten er “vi” som ikke kom på døra.

Jeg har selv gått som bøssebærer for tv-aksjonen i mange år. Det er høstens fineste søndagstur. Jovisst finnes det noen som ikke setter pris på besøk, men de tilhører et solid mindretall. Ved å sette av en time eller to hver eneste høst – bidrar man til fellesskapet.

Som bøssebærer har jeg blitt invitert inn på vaffler, kakao og skitprat. Jeg har fått klemmer, klapp og hurra. Ved å bidra til felleskapet og en god sak vil du også oppleve å få noe tilbake. Jeg har fått mye mer i retur av å være bøssebærer enn hva jeg har gitt.

Og det er det som er essensen. Det er godt å bidra med det man kan bidra med. Ikke alle kan gå denne turen, men mange kan allikevel gi. Om det er kontanter, vipps eller litt skryt til den som er ute og går – spiller ingen rolle. Alt betyr noe!

Så i stedet for å klage på de som ikke kom, så håper jeg flere velger å melde seg som frivillig til neste år. Om du er en av de som er misfornøyd med at ingen kom på din dør, kan ikke du selv bare gå akkurat den roden til neste år? Da blir du ikke en av “de”, men en del av felleskapet. Og så kan du si at du fikk besøk av deg selv.

God tur!